Om å fjerndiagnostisere et bysamfunn

Av
DEL

MeningerFrank Indresand mener Svelvik skal ta seg sammen, fordi byens befolkning ikke er åpen for å slippe tungindustri, tømmer og skrot helt ned i fjæresteinene. Han stiller alvorlige diagnoser i to punkter. «Det er noe galt med Svelvikingene» og « det er noe galt med Svelvikveien». Han spør retorisk om «vi ønsker å bli en sovende avkrok fra en svunnen tid i den nye Drammen kommune» og videre om byen har «enerett på å bestemme over hva som gagner fellesskapet i kommune, fylke og fedreland».

Smålig hersketeknikk

For å ta diagnosen først. Det er neppe noe mer galt med Svelvikinger enn med andre kommunale småbysamfunn. Å påstå at Svelvik er klagende, surmaget og preget av dommedagsprofetier er simpelthen smålig hersketeknikk, om man legger de reelle fakta til grunn.

Befolkningen i Svelvik har all rett til si nei til arealkrevende, transportintensiv, tungindustri der fordelene for bysamfunnet synes marginale og belastningene synes overveldende.

Ingen bysamfunn ønsker å mures inne av hundrevis av trailerlass, hver dag, hele året, uansett veistandard. Også om Indresands helt ufundamenterte vyer om ny veitrase legges til grunn.

20 år for sent ute

Så til diagnosens del to. Det er noe galt med Svelvikveien. Ja, selvsagt er det noe galt med infrastruktur fra 1920 som skal betjene oss i 2019. Det er også noe galt med realismen i Indresands betraktninger om at det bare «er å lage en ny veitrase» utover de planer som allerede foreligger.

Slik han må forstås, lanserer han en helt ny Svelvikvei, som skal løse alle problemer ved en transportintensiv tungindustri. I utgangspunktet en god idé, men 20 år for sent ute, om vi ønsker ny vei innen 2050. Man skal ha lite innsikt i norsk veiplanlegging og ikke minst finansiering for å tro på noe slikt.

Og da faller hele eventyrhistorien om utvikling av Svelvik, uten uakseptable ulemper for Svelviks befolkning.


Erfaringsbasert realisme

Så mine forsøksvise svar på Indresands retoriske spørsmål. Svelvik ønsker selvsagt ikke bli en sovende avkrok, men om prisen for et nirvana skal være å bygge et nytt Øst-Tyskland i Svelviks kystnære områder takker de fleste høflig nei. Det er ikke utvikling, men nedbygging, og grunnen finner du i Lier, som gjør absolutt det motsatte for å bli kvitt dagens tømmerterminal.

Til spørsmålet om Svelvik skal ha enerett på å bestemme over sine kystnære områder svare jeg enkelt; Absolutt.

Ingen storkommuner, fylker eller stat skal ha rett til å dumpe sine problemer på er lokalsamfunn slik Drammen nå synes å planlegge i Svelvik. Heller ikke om man lager glansbilder av «næringsutvikling» meget få tror noe på.

Og med fare for å være eksponent for Svelviks «surmagethet» ser jeg det som en tillitserklæring. Jeg kaller det erfaringsbasert realisme. Vi er slett ikke så dumme som noen vil ha det til.

Artikkeltags