Cecilie Lieng fra Svelvik mistet datteren Sofie rett etter fødselen. Sammen med datteren Victoria på gravstedet.

Cecilie Lieng fra Svelvik mistet datteren Sofie rett etter fødselen. Sammen med datteren Victoria på gravstedet. Foto:

– Hun kommer til å dø, hun kommer til å dø, gråt jeg

I syv måneder tryglet Cecilie Lieng legene om keisersnitt. Ingen ville høre. Lille Sofia døde noen timer etter fødselen på pappas bryst.
Tore Sandberg
Publisert
DEL
I syv måneder tryglet Cecilie Lieng legene om keisersnitt. Ingen ville høre. Lille Sofia døde noen timer etter fødselen på pappas bryst.

DRAMMEN/SVELVIK: Det står en hvit vugge, i et hvitt hus i Svelvik. Der, i hjørnet av den lune stuen, skulle lille Sofia ligget. Kanskje ville hun lekt med tærne sine og pludret til storesøster Victoria, mens mamma kokte kaffe og høstvinden lusket utenfor. Kanskje ville hun stabbet rundt, eller sittet på gulvet og lekt med den rosa sommerfuglen.

Men Sofia ligger et helt annet sted. På kirkegården noen hundre meter fra det hvite huset står navnet hennes risset i sort på et grått steinhjerte.

« Vi holder deg i hjertet vårt, til vi igjen kan holde deg i armene. Elsker deg» ble avskjedsordene fra mamma Cecilie, pappa Martin og storesøster Victoria.

Sofia Lieng ble bare noen timer gammel, og trakk sine siste små pust på brystet til pappa 26. mai 2016.

– Hun kommer til å dø

– Hun kommer til å dø, hun kommer til å dø, sa jeg, om og om igjen, til mannen min, forteller Cecilie Lieng.

Hun tar liten plass i den store sofaen.

– Men etter en stund ga jeg litt opp, det var jo ingen som hørte på meg likevel.

Cecilie Lieng er vever, hendene hennes leter gjennom bunken med papirer i den grønne plastmappen i fanget. Små bekker renner nedover kinnene.

Cecilie tar oss med tilbake til en sykehusgang på Drammen sykehus høsten 2015. Hun er henvist fra jordmor til en såkalt forløsningssamtale, på grunn av sterk dødsangst og en traumatisk førstegangsfødsel. Hun trøster seg med at hun ble lovet keisersnitt etter forrige fødsel.

Men legen på sykehuset trekker en annen konklusjon og skriver dette om møtet med Cecilie: 

«Pasienten er noe redd for fødsel, og har opplevd traumatisk fødsel før. Har forklart til pasienten at det ikke er risiko for at dette som skjedde forrige fødsel skal gjentas, og vi skal prøve med vaginal fødsel og vurdere henne underveis. Hun er lettet og føler seg bedre etter samtale».

– Dette er jo løgn. Jeg husker at jeg gikk gråtende ut fra det møtet og tenkte «hun er dødsdømt».

Hun sitter helt ytterst på kanten av sofaen og trykker papirlommetørkleet forsiktig til kinnet om og om igjen.

VONDT: Cecilie Lieng vil alltid bære med seg smerten over å ha mistet Sofia. Men hun fant likevel litt trøst i disse ordene fra en psykolog: – Skal det gjøre så vondt resten av livet, spurte jeg ham, og han sa «jeg lover deg at det kommer til å bli bedre». Det trengte jeg å høre.

VONDT: Cecilie Lieng vil alltid bære med seg smerten over å ha mistet Sofia. Men hun fant likevel litt trøst i disse ordene fra en psykolog: – Skal det gjøre så vondt resten av livet, spurte jeg ham, og han sa «jeg lover deg at det kommer til å bli bedre». Det trengte jeg å høre. Foto:

Mistet oksygen

Men vi skal gå enda lenger tilbake i tid. Til en sommerdag i 2014. Cecilie er ni måneder på vei med sitt første barn, og har hatt et normalt svangerskap så langt.

Midt på natten våkner Cecilie av at hun tror vannet har gått. Da hun står opp ser hun at sengen hennes er fylt av blod, og mens hun ringer sykehuset og venter på ambulansen, fortsetter hun å fossblø.

Mange timer senere, og med beskjed om at hun kanskje vil bli sendt hjem igjen hvis ingenting skjer, kommer Victoria til verden ved hjelp av et hastekeisersnitt. Hun veier 2.890 gram og er helt perfekt. Men morkaken hadde løsnet, noe sykehuset ikke oppdaget før seint i fødselsforløpet. Da fikk ikke babyen lenger oksygen.

– Martin ble fortalt at de kun hadde ti minutter på å redde henne, sier Cecilie.

Dødsangst og håpløshet

Da Cecilie blir gravid igjen litt over et år seinere, er det med blandede følelser. Hun er livredd for ny morkakeløsning og at barnet hennes skal dø under fødselen.

Papirer fra jordmor- og legekonsultasjoner beskriver en vordende mamma som gråter under alle konsultasjoner. «Hun forteller at hun ikke klarer å gå gjennom en fødsel igjen. Hun forteller at hun får dødsangst ved tanken», skriver jordmoren hennes. Cecilie er overbevist om at det eneste som kan redde babyen hennes, er et keisersnitt.

Men ingen vil høre på Cecilie på Drammen sykehus. Kanskje ser legene bare en hysterisk mor? Kanskje ser de seg blinde på det de selv mener er best? Hun blir fortalt at hun må slutte å google på nettet og snakke med venninner.

Lovnaden om keisersnitt etter at Victoria kom til verden ble aldri notert. Legene ved sykehuset er bestemt på at hun skal gjennomføre en normal fødsel denne gangen.

Det blir et valg alle kommer til å angre på.

Morkakeløsning

Abruptio placentae, som er den latinske betegnelsen for morkakeløsning, er en tilstand der morkaken (placenta) løsner for tidlig etter å ha vært normalt festet i livmoren.

Morkakeløsningn skjer i cirka 1 prosent av alle svangerskap. Ved tidligere morkakeløsning økes risikoen for morkakeløsning til 10 prosent.

Tilstanden opptrer i siste tredel av svangerskapet. I halvparten av tilfellene skjer løsningen før 36. uke, noe som innebærer risiko for et for tidlig født eller umodent barn. En god del av tilfellene oppstår under selve fødselen.

Fosterdød forekommer i 10 til 30 prosent av disse tilfellene. Løsning i så stor grad at fosteret er i fare, opptrer ved 1 av 500 fødsler.

Morkakeløsning skyldes blødning i laget mellom morkaken og livmoren, noe som fører til en blodansamling. Denne blodansamlingen fører til at løsningen begynner.

Når morkaken løsner fra livmorveggen, går dette ut over blodtilførselen til barnet. Dersom morkaken løsner helt, stanser blodtilførselen og dermed oksygentilførselen fullstendig, og barnet dør i løpet av få minutter.

Det er flere risikofaktorere for morkakeløsning, blant annet alvorlig svangerskapsforgiftning eller høyt blodtrykk hos den gravide, som synes å være den hyppigste risikofaktorene for at morkaken skal løsne.

Andre faktorer kan være morkakeløsning i tidligere svangerskap, tidligere keisersnitt, at man røyker eller at man har vært utsatt for større skade.

Alt går i knus

Da Cecilie ankommer Drammen sykehus 25. mai 2016 med rier, blir vakthavende lege aldri informert, til tross for at sykehuset anså henne som en «risikofødsel», slik rutinene tilsier.

Tidligere keisersnitt og tidligere morkakeløsning er risikofaktorer for ny morkakeløsning, og da skal både mor og barn observeres og overvåkes nøye gjennom hele fødselen. Om morkaken løsner har ikke babyen lenger tilgang på oksygen.

I løpet av fødselen faller pulsen til Sofia kraftig. Jordmor tar til slutt vannet for å sette på elektroder på henne, da de har problemer med å finne igjen pulsen. Den forblir svak og kommer aldri opp igjen til tidligere frekvens.

Da pulsen igjen faller, tilkalles en lege fra en annen avdeling som umiddelbart forløser henne med tang. Ifølge sykehusets egen evaluering av hendelsen har det da gått 21 minutter siden hjertelyden til Sofia falt første gang. 

Sofia er blek og slapp av oksygenmangel, da hun endelig kommer ut av mammas mage.

Morkaken hadde løsnet også denne gangen. Cecilies mareritt var blitt virkelighet.

Til tross for umiddelbar hjerte- og lungeredning, samt overføring til Ullevål sykehus i håp om å redde henne, mister Cecilie og Martin den lille jenta si denne natten.

– Jeg fikk aldri se henne en gang. Jeg forstår at de måtte forsøke å redde henne, men kunne jeg ikke fått sett henne bare et lite sekund? sier Cecilie, og drar fram et ark fra bunken på fanget, med en tynn strek som går opp og ned.

– Dette er hjertet hennes, sier hun og peker med en dirrende pekefinger på Sofias hjertekurve.

Til slutt flater den ut.

SOFIA OG PAPPA: Lille Sofia på brystet til pappa Martin, like for hun trekker sitt siste pust.

SOFIA OG PAPPA: Lille Sofia på brystet til pappa Martin, like for hun trekker sitt siste pust. Foto:

Tiden etterpå

Det er så mange ting som gjør vondt i tiden etterpå. Hvorfor var det ingen som hørte på henne? Hvorfor ble ikke lege varslet? Hvorfor ble ikke hun og Martin informert på Drammen sykehus om hvor kritisk tilstanden til Sofia var? Hvorfor fikk de ikke dra i ambulansen sammen med henne, eller i det minste at Martin fikk følge Cecilie i hennes ambulanse? Hvorfor ble Cecilie lagt på gangen på Ullevål, omgitt av forventningsfulle og glade foreldre, mens hun selv gikk i tusen knas? Hvorfor tok ikke Drammen sykehus kontakt med dem da de kom hjem? Hvorfor fikk de ikke tilbud om krisehjelp?

Først flere uker seinere får de et brev med informasjon om at det er opprettet en tilsynssak. 14. juni ringer sykehuset og ber dem komme inn til et møte for å gå gjennom hele hendelsesforløpet. Sykehuset hadde da satt ned en arbeidsgruppe for å se på hva som hadde gått galt.

– De virket mest interessert i gå gjennom egne rutiner. Ikke oss og det vi hadde gått gjennom. Hadde de enda sagt «vi er så lei oss for det som skjedde».

Etter at sykehuset rutinemessig varsler Helsetilsynet om hendelsen, redegjør sykehuset for hendelsesforløpet. I sykehusets redegjørelse til Helsetilsynet lister de opp 10 forbedringspunkter. Helsetilsynet sier seg fornøyd med dette og avslutter oppfølgingen av saken.

ALLTID MED DEM: Storesøster Victoria og mamma Cecilie besøker graven til Sofia så ofte som mulig:  – Sofia er med oss på en fin måte i hverdagen. Hun er jo rundt oss hele tiden. Her en dag sa Victoria «Mamma, Fia er ikke helt død, for hun lever jo i hjertet vårt».

ALLTID MED DEM: Storesøster Victoria og mamma Cecilie besøker graven til Sofia så ofte som mulig: – Sofia er med oss på en fin måte i hverdagen. Hun er jo rundt oss hele tiden. Her en dag sa Victoria «Mamma, Fia er ikke helt død, for hun lever jo i hjertet vårt». Foto:

Livet går videre

Cecilie beskriver endeløse vonde dager i tiden etter fødselen. Cecilie gråter og gråter, og klarer ikke å håndtere sorgen på egen hånd. Til slutt tar Martin kontakt privat med en som jobber på sykehuset, og Cecilie får etter hvert time hos psykolog.

– Skal det gjøre så vondt resten av livet, spurte jeg ham, og han sa «jeg lover deg at det kommer til å bli bedre».

Hun stryker lett over sitt eget kinn.

– Det trengte jeg å høre.

– Jeg ville bare vise henne fram for hele verden

Sofia finnes overalt i det lille huset i Svelvik. På Ullevål tok de fotavtrykk, og bilder av henne like før hun døde, og etterpå. En perfekt liten jente med en liten rosa lue.

To uker etter at hun døde ble Sofia gravlagt i Svelvik kirke. Det var viktig for Cecilie og Martin å dele jenta si med omverden. Familie og venner har slått ring om den lille familien fra første dag. Cecilie er takknemlig for de fine folkene rundt seg.

– Til å begynne med hadde jeg bare lyst til å skrive ut et stort bilde og vise henne fram for hele verden. For jeg er jo veldig stolt av henne. Mammahjertet er jo det samme.. sier Cecilie.

Stemmen brister. Tårene renner.

– Det er så vondt at hun var helt frisk, men måtte dø på grunn av menneskelig svikt, sier Cecilie.

Hun blar og blar i papirene på fanget. Men finner ikke det hun leter etter.

–  Jeg har det egentlig bra nå. Det er bare så vondt å rippe opp igjen, sier hun knapt hørbart.

Må tro på at det går bra denne gangen

Livet og verden går på sitt forunderlige vis videre, til og med for dem som nesten ikke orker å leve mer. Til og med i det lille huset i Svelvik.

Cecilie er glad for at de hadde et barn fra før, som tvang henne ut av sorgen. De besøker Sofia så ofte som mulig. Det gjør ikke like intenst vondt lenger. Og det finnes lysglimt.

– Sofia er med oss på en fin måte i hverdagen. Hun er jo rundt oss hele tiden. Her en dag sa Victoria «Mamma, Fia er ikke helt død, for hun lever jo i hjertet vårt».

Den hvite vuggen

Og i den hvite vuggen, i det hvite huset i Svelvik, skal snart en ny liten skapning i rosa lue, ligge. På nyåret skal Cecilie bli mamma igjen, Martin pappa og Victoria storesøster.

Cecilie blir fulgt opp av Rikshospitalet denne gangen. Hun har fått det skriftlig at det blir keisersnitt når tiden er inne. Hun føler seg tryggere. I alle fall så trygg hun kan bli.

– Jeg velger å tro at det skal gå bra denne gangen. Og jeg er glad for at det blir en jente, slik at vi kan ta fram igjen tingene til Sofia. Da er hun med oss videre.

DETTE SVARER SYKEHUSET

« Dette er en veldig trist sak. Vi tar det svært alvorlig at foreldrene mistet barnet sitt noen timer etter fødsel. Når en fødsel ikke går som forventet og det oppstår komplikasjoner som medfører at barnet dør, er det forferdelig for foreldrene.

Vi har ikke klart å ha en god nok dialog med kvinnen under svangerskapet for å imøtekomme hennes behov og ønsker. Vi har heller ikke vært gode nok i vår interne kommunikasjon og når det gjelder dialog med foreldrene i etterkant. Avdelingen har et åpent tilbud til foreldrene dersom de har behov for støtte eller ønsker å ta opp spørsmål på nytt.

Hendelsen ble meldt av oss til Statens Helsetilsyn, som er vanlig i slike saker. Tilsynet ba oss gå nøye gjennom det som skjedde og rapportere til dem om hvilke forbedringstiltak vi burde gjøre. Vi har iverksatt flere tiltak og endret rutiner på bakgrunn av denne triste hendelsen.

Vi i avdelingen er veldig lei oss for det som har skjedd og det vonde foreldrene har opplevd.

Marieke Claessen, avdelingssjef ved Avdeling for gynekologi og fødselshjelp, Drammen sykehus.

 

DETTE SIER PASIENTOMBUDET

Pasientombud Anne-Lene understreker hvor viktig det er at pasienten faktisk blir hørt og tatt hensyn til. Hun er redd for at en del leger tar avgjørelser de mener er best, uten å lytte til pasienten:

– Det viktigste fokuset i denne saken er viktigheten av å lytte til pasienten, å ta dem med på avgjørelser om behandlingsvalg, å gi dem mulighet til flere vurderinger og at pasienter må kunne være trygge på at de avtaler som blir inngått faktisk overholdes. Her overprøver legene hverandre og styrer sin egen butikk som de vil mens foreldre og barn er satt på sidelinjen.

Artikkeltags