Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
I dag er det et helt år siden Erna Solberg innførte de mest inngripende tiltakene i norsk fredstid, da hun stengte ned landet som følge av koronasituasjonen.
Da Erna Solberg stengte ned landet 12. mars 2020, tenkte min husstand «Haha, vi kommer ut av karantenen før alle dere andre», for vi hadde allerede vært innestengt i to dager.
Resten av historien kjenner dere jo til, for det ble jo mer enn 14 dager hjemme på mange. Kanskje var dere som oss, som var overbevist om at til høsten, ja, da blir det bedre.
Så sitter vi her igjen, usikre på hvordan smittesituasjonen er til uka, usikre på om vi kan ta oss en øl til maten på restaurant og usikre på når vi kan få gi en klem igjen.
For mange har det vært tøft. Og det er lov å si at nå er man lei. Og det er lov å tenke som meg, at lei ikke engang beskriver en brøkdel av hvordan man har det nå.
Hver eneste gang smittesituasjonen bedrer seg og man tror man er ett steg nærmere frihet, kommer nyheten om at kommunen stenger ned eller det innføres strengere smittevernregler.
Hver eneste gang man har et lite håp, er det noe som dukker opp og drar deg ned i søla igjen.
For ti år siden ble jeg bedt om å finne én positiv ting hver eneste dag som gjorde meg glad, og skrive det ned i en bok. Jeg gjør det ikke nå lenger, men jeg tenker ofte på det. Det kan være små ting, og det kan være store ting.
Det kunne være «I dag ble jeg glad fordi jeg ikke hadde vondt», mens dagene som egentlig ikke var så gode, likevel inneholdt noe positivt.
«I dag ble jeg glad fordi det var sol ute», kunne det stå den ene dagen. Eller «I dag ble jeg glad fordi jeg slapp å lage middag».
Selv om livet akkurat nå føles ut som en tunnel man aldri kommer ut av, vit at en dag står vi der igjen og deler ut klemmer og feirer livet.
En dag får vi se kollegaene våre i levende live, ikke bare på «Teams». En dag forteller vi barn og barnebarn om koronapandemien som satte verden på hodet.
En dag er alt tilbake til normalen igjen.