I Svelvik kjører englene Suzuki

– Neste gang du ser en liten Suzuki med Svelvik kommunes skilt på, bør du tenke at den kjøres av en omreisende engel, skrive Ole Chr. Fallan.

– Neste gang du ser en liten Suzuki med Svelvik kommunes skilt på, bør du tenke at den kjøres av en omreisende engel, skrive Ole Chr. Fallan.

Av
DEL

MeningerJeg sitter alene i leiligheten og aner fred og ingen fare. Plutselig ringer det på døren og bikkja setter i gang sin sedvanlige bjeffing. Det tar vel ca. 10 sekunder før jeg kan høre en koselig kvinnestemme si;

– Hei, hvordan går det med deg? Har du spist? Eller er det noe du trenger hjelp med?

Jeg sitter som vanlig foran tv-en med ryggen til, så jeg ser ikke hvem det er. Ikke kjenner jeg stemmen heller, men det må være en fra hjemmesykepleien. Jeg har ikke bedt om hjelp, så denne engelen (i mangel av et mer treffende ord) har kommet på eget initiativ. Kanskje har de fått nyss om at jeg er ganske alene i fire dager. Det vil si uten personlig assistent og kone. Førstnevnte er syk og den andre er i London.

– Takk for omtanken, men jeg har det jeg trenger, sier jeg. Hun som var her i morges lagde noen knekkebrød og kaffe til meg, så det går bra. Men, kanskje du kan ta ut en havrelunsj fra kjøleskapet til meg? Det gjør hun, og haster videre.

Som kanskje noen vet, er jeg ganske syk. Jeg har nemlig Multippel sklerose (MS). En degenerativ nervesykdom som jeg har hatt i minst 25 år. For meg har det betydd gradvis sviktende helse og at jeg måtte gå ut av arbeidslivet i 2007, da beina ikke ville bære meg lenger. Veien til rullestol ble kort.

Uansett, jeg har alltid vært den typen som skulle klare meg selv. Den innstillingen er dessverre ikke alltid så kompatibel med MS i lengden. Og jeg må nå ha hjelp til det meste.

Jeg har derfor fått innvilget en personlig assistent som fungerer som erstatning for mine bein og armer. På grunn av min dårlige finmotorikk, er det også hun som har skrevet dette innlegget.

Hun jobber i uken og kommunens hjemmesykepleie og kona mi tar over i helgene.

Jeg har nå cirka fem års erfaring i å motta hjelp i økende grad fra kommunens hjemmesykepleie.

Det har betydd å motta hjelp av forskjellige personer fra forskjellige land, aldersgrupper og kjønn; fra den yngste 18-åring til den eldste en pensjonist. Det vil for eksempel si at det kan komme en klassevenninne av sønnen min eller gammel sykepleier som egentlig har gått av med pensjon, men som jobber ved behov.

De er selvfølgelig ulike, men felles for dem alle er at de er omsorgsfulle og ute og jobber alle dager i all slags vær. Det være seg snø, regn, kulde eller vind, jul, påske eller 17. mai – natt eller dag!

Noen ganger har de litt tid til å slå av en prat, andre ganger må de videre til neste klient med en gang. Da er de kanskje litt stresset, men de gjør bestandig jobben ferdig før de løper videre.

Dette systemet var ganske ukjent for meg før jeg trengte hjelp selv. Jeg tror ikke alle vet om det heller ... Jeg tror heller ikke denne yrkesgruppen får den oppmerksomheten den fortjener. Det er mye lettere å forstå for oss som er totalt avhengige av disse englene.

Tusen takk for all hjelpen vi får.

Selv i lille Svelvik skal det gå ganske greit å bli enten gammel eller syk, eller begge deler. Men det hadde ikke gått bra uten hjemmesykepleie, og alle de menneskene som gjør en kjempeinnsats der!

For oss som er syke betyr dette faktisk å være – eller ikke være. Tusen takk!

Så neste gang du ser en liten Suzuki med Svelvik kommunes skilt på, bør du tenke at den kjøres av en omreisende engel.

Hun eller han er ganske sikkert på vei til noen som ikke lenger klarer seg selv i det daglige. Vær så snill å gi vedkommende tommelen opp. Det er det minste de fortjener. Det minste!

Send inn tekst og bilder «

Send oss en artikkel fra et arrangement du ønsker å dele i Svelviksposten.

Artikkeltags