I 2014 avsluttet svelvikingen Dag Ebbestad det som til slutt ble en 36 år lang karriere som politi. Men det var på ingen måte en selvfølge at det var det han skulle bruke mesteparten av sitt voksne liv på.

– Da jeg og kona giftet oss på starten av 70-tallet bodde vi fremdeles i Svelvik. Jeg var nettopp ferdig med militærtjeneste og var i grunn usikker på hva som skulle bli veien videre, forteller 66-åringen til Svelviksposten.

– Jeg hadde litt forskjellig jobber på den tiden før jeg bestemte meg for å søke meg inn på politiskolen i 1975, også ble det bare sånn.

Reiste til krigsherjede Balkan

Ebbestad var ferdig utdannet i 1978 og fikk gjennom sine år som politi erfart mye. De første årene var han mye på patrulje, mens han hadde en mer administrativ rolle som ordenssjef de siste årene. Sent på 90-tallet fikk Ebbestad en unik mulighet til å være i tjeneste for FN i det krigsherjede Balkan

– Det var en veldig spennende og interessant tjeneste, forteller Ebbestad.

– Jeg hadde familie og barn så det var lenge uaktuelt for meg å reise utenlands, men i 1996 så løsna det litt. FN styrte en liten provins som hadde vært okkupert av Serbia. Jeg jobbet der i ett år, der oppgaven var å hjelpe til med å få til en fredelig tilbakeføring av området til Kroatia.

Ebbestad forteller om utbomba byer og vanskelige forhold og økonomi for de lokale. Der var en voldsom overgang fra det stabile og trygge Norge. Noen år etter oppholdet i Kroatia, reiste han tilbake til Balkan og ble en del av den første, norske politikontigenten til Kosovo.

Ble beordret ut

Ebbestad ble stasjonert i et av de mest urolige områdene i Kosovo.

– Helt nord i Kosovo var det fremdeles veldig urolig selv om krigen var slutt. Vi jobbet i en by som var delt av elven Ibar hvor det var kroater i nord og albanere i sør. Vi norske var heldige og unngikk voldsomme hendelser, men det ble tøffere andre steder. Det var mye forskjellig som skjedde, som påtenning av biler og kidnapping, forteller han.

Etter å ha vært rundt 15 måneder i området, ble FN-delegasjonen beordret ut av området. Det er enda den dag i dag langt ifra stabile forhold i området.

Les også

Christer (46) har jobbet på noen av landets mørkeste kriminalsaker: – Føles som jeg gjør noe viktig

Ble ranet

Selv med sterke opplevelser i utlandet, holder Ebbestad seg innenriks når Svelviksposten spør om hva som er hans sterkeste minne som politi.

– I 1980 var jeg i mitt andre år som politi. 10. mai ble jeg satt opp som én av to politibetjenter som

skulle være med og frakte penger fra Norges Bank i Drammen til posthuset. Det var sekker med penger og verdipapirer til mange millioner.

Ebbestad forteller om hvordan to maskerte menn kom løpende mot han og kollegaen i det de gikk ut av bilen i bakgården til posthuset.

– De siktet på oss og sa vi skulle legge oss ned. Det ble også fyrt av et skudd, men heldigvis ble ingen alvorlig skadet, forteller Ebbestad.

En verdifull erfaring

Drammensranet var på den tiden norgeshistoriens største bankran, da ranerne fikk med seg over ti millioner kroner. Det var det siste ranet til mannen som blir omtalt som Norges største bankraner, Martin Pedersen. Han ble dømt til tolv års fengsel for drammensranet og flere andre bankran på 70-tallet.

– Det var en opplevelse som var veldig spesiell. Det satt åpenbart sine spor i meg og min kollega, men vi var unge og spreke og med politiets fellesskap kom vi oss igjennom det, og vi har begge klart oss greit, forteller Ebbestad som legger til at opplevelsen ikke var utelukkende negativ.

– Dette ranet var et av de medvirkerne årsakene til at vi nå har en helt annen operativ trening og læring som manglet før. Det ble også fokus på hvordan man skal håndtere alvorlige påkjenninger. Erfaringen har hjulpet meg mye i jobb som både tillitsvalgt og leder i senere tid.

Brannstifteren som ble en venn

I en periode jobbet Ebbestad også som etterforsker i Drammen. Det var på denne tiden han skulle dyrke det som senere ble et godt vennskap.

– På 90-tallet fikk jeg ansvar for å etterforske en hel rekke branner som hadde oppstått i Drammen hvorav den siste var Teaterbrannen desember i 1993, sier Ebbestad.

De fikk sirklet inn en hovedmistenkt og pågrep vedkommende ved nyttår 93/94, men Ebbestad var den eneste som kunne jobbe videre med denne saken.

– Det var nemlig en annen stor begivenhet dette året, nemlig OL på Lillehammer. De fleste kollegaene mine skulle bistå der, så jeg ble alene ansvarlig for avhør med brannstifteren, forteller Ebbestad

– Det førte til at vi ble veldig godt kjent. Avhør er ikke som på film hvor man kanskje er litt vel røff i behandlingen, men det handler om å få en god tone og gjensidig respekt med personen du avhører.

Dette medførte til at brannstifteren innrømte at han tente på teateret samt 30 andre branner i Bergen, Oslo og Drammen. Han ble dømt til 12 år i fengsel.

– Tilbakefallsfaren er ofte stor for de med lang straff, men han er rehabilitert og er nå en bra mann for samfunnet. Vi har god kontakt og vi er gode venner, sier Ebbestad.

Les også

Thomas (32) var Svelviks aller siste politikontakt. Dette skulle han gjerne vært foruten

Roligere dager

De siste tolv årene jobbet var han ordenssjef i Drammen, det vil si at han hadde ansvaret for operativ tjeneste.

– Det var en mye mer administrativ stilling enn det jeg hadde hatt før, men jeg trivdes med det. Jeg kunne pensjonert meg i 2010, men så ingen grunn til å gi meg enda da jeg fortsatt var sprek og hadde mer å gi, forteller Ebbestad

– Det å kunne jobbe med så flinke og motiverte folk var også motivasjon til å holde det gående i noen år til.

Ebbestad la omsider batongen på hylla i en alder av seksti år, men det betyr ikke at han har ligget på latsiden av den grunn.

– Jeg ble mekler for konfliktrådet ganske kjapt etter jeg pensjonerte meg. Ellers så engasjerte jeg meg i lokalpolitikken og var en periode leder av Drammen Arbeiderparti. Nå om dagen er jeg styreleder i et boligbyggelag hvor jeg får brukt erfaringen min, forteller han.

Han og kona flyttet til Åskollen på 70-tallet og blir nok boende der i fremtiden.

– Vi har bygd opp vårt voksne liv her og har mye familie og relasjoner i området, men jeg har ei søster og mange slektninger i Svelvik så jeg besøker byen ofte. Ellers så er jeg veldig glad i å gå på ski i skog og mark og ender ofte opp inni Svelvikmarka.

– Jeg har aldri angret på yrkesvalget mitt. Faktisk har jeg vært så fornøyd, og trivdes så godt, at jeg har gledet meg til å gå på jobb hver dag, avslutter Ebbestad.