– Jeg orker ikke å reise meg, roper riktignok «hjelp» tidvis, men hvem får vel dette med seg rundt midnatt?

For lenge siden, sånn cirka tolv år, flyttet jeg inn i nåværende Fredrik Bødkers gate 4 (tidligere både Storgaten og Industrigaten i Svelvik).

Leiligheten ligger i annen etasje, vis-à-vis gamle Tollboden, på sjøsiden av Nærsenteret i Svelvik.

Utsikt

Utsikten fra leilighetens østre hovedvindu var perfekt! Jeg kunne se helt til Dramstadbukta og store deler av fjorden. Sommerstid var det en sann nytelse å følge båttrafikken, kjenne igjen duren fra de større bilbåtene.

Ja morsomt var det når jeg uten å se ut, kunne kjenne igjen skipet. Det gir engasjement og glede for en etter hvert tilårskommen bladfyk!

11. mai 2017

Dette skulle helt plutselig blir den siste dagen i min yrkesaktive periode, 61 år gammel.

På denne dato skulle jeg bare ned i hagen og mate «husets katte». Vel tilbake fra jobb i kveldingen, går jeg ut i hagen for å sette fram matskålen. Bare ett problem, når jeg først har bøyd meg ned, kommer jeg ikke opp igjen.

Faktisk blir jeg liggende flat ut, i 7–8 timer.

Jeg orker ikke å reise meg, roper riktignok «hjelp» tidvis, men hvem får vel dette med seg rundt midnatt?

Ved 6–7 tiden neste morgen hører naboen i 11’ern meg, og kommer til unnsetning. «Musikkbuss» blir tilkalt og jeg havner på sykehuset noen dager. Konklusjon: pensjonisttilværelsen kaller.

I det skjulte …

Etter noen dager på sykehuset er jeg hjemme igjen. «Hjem-kjære-hjem».

Setter meg ved stuevinduet for å nyte bildet. Jeg aner fortsatt trafikken på fjorden, badelivet i Dramstadbukta. Kort og godt, jeg trives, etter beste evne.

Hva gjør man så, i et mer eller mindre ufrivillig tilværelse i et pensjonist-«fengsel»? Hverdagen består av å stå opp på formiddagen, sette seg ved vinduet og titte ut. Så litt rødvin, en god bok, før det atter er kvelden.

Problemet er rett ved der jeg bor. Der vokser trærne med en fart som enhver skogeier kunne misunne

Det som tidligere var en praktfull utsikt, dekkes av frukttrær, gran og furu, og utsikten blir etter hvert null. Jeg bor altså, i min pensjonisttilværelse, helt i det skjulte.

Alternativet …

Nå er trærne blitt så høye – og vide, at de forhindrer ferdsel i gaten. Renovasjonsbilen må nær sagt «sage seg» gjennom villniset. Klager sendes til vår nye kommune, uten at noen ting skjer. Og min pensjonisttilværelse leves ut «i det skjulte» uten verken utsyn, eller innsyn.

Setter jeg meg i stedet på kjøkkenet, der jeg kan ane fjorden, mellom trær og eiendommens gamle bygning, blir det ikke stort bedre. Her står nemlig det gamle hovedhuset på naboens eiendom. Riktignok uten tak. For der vokser en rik flora av vekster, mens resten av bygger spriker med gammel kledning, som rett som det er havner i gata.

Med andre ord: utsikten i min pensjonisttilværelse har grodd igjen. Dette tross flere klager til kommunale myndigheter – helt uten resultat. Jeg trodde i min enfoldighet at sammenslåingen med Drammen og Nedre Eiker ville fjerne «trynefaktoren» her i kommunen. Så har ikke skjedd!

Måtte noen ta ansvar

Dette er min oppfordring, ikke bare for min del, men på vegne av naboer ønsker vi et fjordglimt, i stedet for at vi ikke kan se skogen for bare trær!