Gå til sidens hovedinnhold

Den gang da sand var Svelviks „grå gull“

Artikkelen er over 8 år gammel

Den dag i dag lever navnet Svelviksand videre, riktignok hentes ikke sandforekomstene fra Svelvik, men derimot fra Verkets-“ryggen“ over på Hurumlandet. Men historisk, var sandtaket, der hvor Juve Næringspark i dag ligger, noe av et „gull“ for Svelvik, og sysselsatte adskillige.

Tidvis får redaksjonen inn bilder fra forna dager, eller finner dem på nettet. Denne gang har vi ått inn ett bilde fra Ivar Ad. Jensen som viser sandtaks-virksomheten i Svelvik - like etter århundreskiftet 1800 - 1900. I tillegg har vi funnet noenglimt fra nettsiden til Norsk Folkemuseum. Her finner du fortellingen om den gang var Svelviks kanskje viktigste ressurs, for uten selve seilskutevirksomheten, da.. Nedenstående er i sin helhet hentet fra Svelviks Historie, signert Sigfred Loe Eier.

DET BEGYNTE I DET SMÅ
Svelvik kommune var ved kjøpet av stedets grunnarealer blitt eier av morenen på Svelviksiden. Den økonomiske utnyttelsen av de store sandforekomstene tok til omkring 1890, da tiltagende byggevirksomhet i byen økte etterspørselen etter sand. Den første ladningen skal være tatt ut av en fraktemann fra Grunden og den neste i 18890 eller 1890 av fraktemann Syvert Jensen, som sammen med sin svoger, Orvald Nielsen, hadde kjøpt jakten “Marie”, forteller Sigfred Loe Eier i sin bok Svelviks historie, utgitt i 1945. Og han fortsetter:
Sanden ble tatt ut ved Helgesens kran, og de trillet selv sanden om bord. Det tok to dager å laste jakten. Omtrent samtidig var kjøpmann P. Svarstad interessert i sandtaksdrift i Dramstad, og noe senere begynte gårdbruker Ole Hoff i Hurum å skipe sand fra Hurum-ryggen ved Svelvikstrømmen.

LAVE PRISER…
I 1891 bød sandleverandør Holm i Christiania kommunen 50 øre per tonn og ville forplikte seg til å skipe 4 – 5000 tonn, men det ble ikke sluttet noen kontrakt, da Holm fant ut at sanden ikke egnet seg til mursand uten å bli harpet og renset.
Formannskapet i Svelvik lot da foreta en undersøkelse av sanden, og etter at denne hadde gitt et tilfredsstillende resultat, ble det i mars 1893 av bystyret oppnevnt en komité på tre mann, som på beste og hensiktsmessige måte skulle sette i gang drift av sandtaket på Brenna-haugen.
Komiteen bestod av reder Otto Jørgensen, havnefogd Lorentz Jensen og verftseier H. W. Antzée. I september meddelte komiteen at sandtaket hadde vært i drift i fire måneder, og på budsjettet for 1894 kunne formannskapet føre opp en ny inntektspost: Inntekt av sandtaket kr. 200.
Til å forestå driften ble ansatt pølsemaker P. Thoresen. Han skulle i lønn ha 5 øre per tonn av hver jakteladning, som skulle betales av dem som hentet ladningen. Dessuten skulle han ga “gangbar” daglønn på kr. 2,50.

BENYTTET IKKE SJANSEN
Kommunen solgte i begynnelsen sanden direkte til fraktemennene, men i 1894 ble salget overtatt av brødrene Olsen, som var byggmestre i Christiania. En mangel var det at kommunen ikke hadde sikret seg Helgesens kran, som bød på den beste plassen for skipningen. I stedet var krana blitt kjøpt av Drammens havnevesen for et par tusen kroner, vesentlig i den hensikt å gardere seg mot erstatningskrav fra en ny kraneier i tilfelle av at eiendommen ble påført skade ved isbrytingen. Kommunen var henvist til å leie plassen for 50 kroner året.
Svelvik kommune hadde planer om å bygge en ny brygge lenger ned, men måtte oppgi det. Etter langvarige forhandlinger gikk Drammen havnevesen endelig i 1896 med på å selge eiendommen til Svelvik for 1500 kroner, på betingelse av at kommunen fraskrev seg enhver adgang til erstatningsmål mot havnevesenet for skade som måtte bli forvoldt ved isbryting eller isgang. Til kjøpet og til reparasjon av bryggen lånte kommunen 4 000 kroner i Svelviks Sparebank. Året etter måtte ytterligere bevilges 2 000 kroner. Samtidig som dette ble det vedtatt en plan for sandtakets drift, utarbeidet av stedets lege, Andreas Bjerknes. Etter at smed Svendsen og vognmann Jørgen Marthinsen hadde leid sandtaket et år for en avgift på 20 øre per skipet tonn, gikk kommunen over til anbudssystemet.

NY VIRKSOMHET
Imidlertid hadde Svelvik fått en ny industriell bedrift, A/S Den norske Tagskiferfabrik. Fabrikken ble anlagt i 1895 av Joh. Helberg Hansens svogere, de før nevnte byggmesterne Johan M. Olsen og Hans Olsen, Christiania, for regning av de to sistnevnte. Den fikk lokaler i to pakkhus av mur som ble bygd sammen med en ny fabrikkbygning. Pakkhusene hadde tilhørt tollvesenet, men var blitt overflødige etter at vannveien til Drammen var blitt farbar også om vinteren. Pakkhusene med tilhørende brygge var i 1889 blitt kjøpt av Anders Helgesen, og fabrikken kjøpte eiendommen av boet hans. Samtidig kjøpt tollbetjent Eriksen overtollbetjent-boligen. Da fabrikken var ferdig høsten 1895, gikk firmaet over til aksjeselskap med grosserer P. Winther, Christiania som en av hovedaksjonærene. Fabrikasjonen foregikk i den første tiden for hånddrift, og året etter ble bedriften mekanisert ved hjelp av dampkraft. Bestyrer og formann var Joh. Helberg Hansen.
Ved fabrikken ble det bare fremstilt sementskifer. Arbeidsstokken var 18-20 mann året rundt, og produksjonen dreide seg om 4500 – 5000 takskifer per dag. I de første årene etter takskiferfabrikken kom i drift, var det en kolossal byggetrafikk i Oslo, og fabrikkens produksjon ble omsatt der. Fabrikken kjøpte sant til eget behov fra Svelviksandtaket, og i 1898 overtok den etter anbud driften av dette mot å svare 45 øre per tonn og garanterte kommunen en minsteinntekt på 2000 kroner året i ti år.
Så lang levetid fikk imidlertid fabrikken ikke. Da det økonomiske krakket kom i hovedstaden rundt århundreskiftet, førte det med seg tap og stagnasjon for takskiferfabrikken, som måtte innstille driften i 1901. Grosserer Winther overtok eiendommen som hadde en branntakst på 84 900 kroner. Takskiferfabrikken kom ikke i gang igjen, men Winther forpaktet sandtaket en årrekke fremover med Helberg Hansen som bestyrer. Denne var også dampskipsekspeditør en del år før anløpsstedet ble flyttet til den søndre bydelen.

SVELVIKSAND – «ALLE» STEDER
Forbruket av Svelvik-sand tok seg kraftig opp etter hvert som industrialiseringen grep om seg. Især gikk det store mengder til bygging av fabrikker ved Drammenselva, ved Sarpsborg og Fredrikstad. Dessuten ble det ut gjennom årene levert mye Svelvik-sand til bygging i Fredrikstad, Sandefjord, Tønsberg, Risør, Kragerø og flere byer. Ved siden av støpesand ble Svelvik-sand finharpet til mursand, som avløste jordsand til murmørtel. En masse ble levert til Christiania veivesen. Kommunens inntekter av sandtaket var omkring 1900 kommet opp i 2 – 3 000 kroner året og holdt seg der omkring utover. I 1912 ble sanden i Fredrikstad betalt med 3,60 kr. Per kubikkmeter og i Christiania med 3,80 kr, for singels 4,40 kr. Frakten til Fredrikstad utgjorde 2,30 kr. For kubikkmeteren.

FIN-SANDTAK
Kommunens fin-sandtak på søndre Brenna gav også noen inntekt. Taket ble åpnet i 1894 av vognmann Christian Ebbestad. Dernest drev han sandskiping fra øvre Stykket, «Baltzerbakken», og i 1904 – 05 fra Rørvik. Det var vesentlig fin, leirholdig sand som ble gravd ut og som ble levert til Christiania veivesen ved nedlegging av gatestein, samt til Christiania havnevesen.
Skipningen av sand foregikk med jakter fra Bundefjorden og Nesodden. Sanden ble fra «takene» kjørt ned til bryggene ved hjelp av hester, og Ebbestad hadde som oftest 4 – 6 hester samt 6 – 8 mann beskjeftiget med kjøringen, som for det vesentligste foregikk om sommeren.
Det ble som regel lastet to jakter om dagen. Sanden ble betalt med 1,20 kr. per reg.-tonn fritt levert om bord, og til sandtakeierne betalte Ebbestad 20 øre per tonn, samt 5 øre per tonn til bryggeleie.
Sanden fra søndre Ebbestad og øvre Stykket ble skipet fra leid brygge nedenfor kirken, mens Ebbestad i Rørvik hadde egen brygge for skipingen.

SANDJAKTENE OG
FRAKTEMENN

Inntektene av sandtrafikken kom naturligvis godt med for kommunen i en trang tid. Men større betydning hadde det at så mange av dens innbyggere fikk beskjeftigelse med å ta ut sand, laste og frakte den. Transporten var forbeholdt seiljakter, og kommunen tillot ikke at sanden ble fraktet av dampskip.
Svelvik sand er – skrev Svelviksposten i 1904 – vel ansett og sandskipingen er av ikke uvesentlig betydning, i det en driftig jaktemann kan tjene fra 30 til 50 kroner i uken. Det var omkring 150 jakter som seilte med sand fra Svelvik. Av disse hørte omkring 25 hjemme på stedet, og resten var fordelt på omegnen og andre byer som Drammen, Christiania, Tønsberg og Fredrikstad. I 1910 hørte 68 mann av besetningene på jaktene hjemme i Svelvik.

«SOM
OPPLANDSAKEVITT»

For å illustrere betydningen av sandtakene skrev Aftenposten i en artikkel fra Svelvik: «Svelviksand er blitt noget av et fast begrep i der merkantile terminiologi, i likhet med Lofottorsk, Oplandsakevitt og Ringerikspoteter. På havnen ligger sandjaktene bredmagre og selvbevisste og vugger og venter på last».

Kommentarer til denne saken