Gå til sidens hovedinnhold

Om tjærebrenning og „mauring“ - og jakta på maste-emner

Artikkelen er over 9 år gammel

Svelvik Museumsforening fortsetter sitt arbeide med å fortelle oss om forna dagers storhetstid. Denne gang har Thor Arne Berg grepet til pennen for å fortelle oss om en kanskje mer ukjent side av seilskutebyens mangslungne aktiviteter, som „jakten på mastetømmer“...

Seilskutetiden er et spennende tidsrom i Svelviks historie. I seilskutetiden seilte mange fra Svelvik verden rundt på seilskuter, og mange tok del i bygging, reparasjon og vedlikehold av seilskuter. Svelvik var et sted som var utsatt for påvirkninger fra den store omverdenen.
Dessverre har ikke denne tiden etterlatt mange tydelig spor i form av fysiske kulturminner. Vi vet hvor skipsbyggeriene lå og hva seilskutene het, men ellers er det ikke mye man kan se i de fysiske omgivelsene her i dag som minner oss om denne tiden.
Kulturminner er viktige i et samfunn for å skape fellesskapsfølelse og identitet, noe mange kanskje savner i Svelvik i vår tid. Men kulturminner kan også være immaterielle, slik som f.eks. stedsnavn eller historier og fortellinger fra denne tiden. Slike immaterielle kulturminner er ikke forsvunnet på samme måte som de fysiske spor, det er bare opp til oss selv å bringe dette fram i folks bevissthet igjen. En bevisstgjøring om seilskutetiden og hva denne tiden innebar, kan være av stor verdi for oss som bor i Svelvik i dag, i en tid da mange opplever at Svelvik mangler bånd til vår rike historie.

Utnytting av
ressursene i skogen

Seilskutetiden var en tid fylt av kontraster. Vi forbinder ofte denne tiden med seilaser på de syv hav. Men verden i seilskutetiden artet seg nok svært forskjellig for menneskene som tok del i den, avhengig av hva deres rolle i samfunnet var. Noen levde et liv på en boplass langt inne i marka. Andre mønstret på seilskuter og seilte i langfart til de fjerneste verdensdeler. Men også for folk som bodde i marka bød seilskutetiden på muligheter til å skaffe seg et utkomme. I skogen fantes ressurser som trengtes for å bygge og vedlikeholde seilskuter. Og i skogen bodde mennesker som hadde kunnskap om hvordan man kunne utnytte disse ressursene. Skogen og marka var således en viktig arena i seilskutenes historie.
Den eksotiske historien om briggen Anton som ble bygd inne ved Søndre Svanevann, er tidligere gjengitt her i avisen. Denne historien illustrerer bedre en noe annet koplingen mellom marka og det maritime. Men det er også mye annet som knytter seilskutetidens historie til marka i Svelvik.

Utvikling av
skipsfarten

Allerede fra 1200-tallet har det kommet danske og hollandske skuter inn i Drammensfjorden for å kjøpe eller bytte til seg tømmer fra skogene våre, som vokste helt ned til kysten. Tømmerhandelen foregikk i de første århundrene direkte mellom bøndene som eide skogene, og oppkjøperne på de utenlandske skipene. Dette gjorde landet vårt til en råvareleverandør, men skapte ingen varig samfunnsutvikling. Danskekongen innså etter hvert at for å utvikle Norge, var det nødvendig å sørge for at det ble etablert en egen skipsfart her i landet. I 1689 befalte derfor kongen at de som eide sagbruk eller som handlet med trelast, skulle eie parter i skip i forhold til mengden av bord og tømmer som de saget og utskipet. Dette startet en utvikling hvor Norge på nytt utviklet seg til en sjøfartsnasjon med egen skipsbygging, hvor vi kunne frakte våre naturrikdommer ut på verdensmarkedet på egne skuter. I mange bukter ved Drammensfjorden og ved Svelvikstrømmen, vokste det fram skipsbyggerier, som ellers langs kysten av landet vårt.
Det ble etter hvert mange som livnærte seg ved en kombinasjon av skipsfart og gårdsbruk. Mange som eide skog kunne utnytte denne til å bygge seilskip, og de ble skipsredere eller såkalte partsredere. De mange skipsbyggeriene som oppstod, trengte byggematerialer fra skogen. I Svelvik ble det bygget omkring 35 seilskuter i seilskutetiden. Hva dette innebar for beskatning av skogen, får vi et lite begrep om når vi veit at det til bygging av briggen Anton, som var på 81 kml., gikk det med cirka 1000 velvoksne trær.

Sjølgrodde emner
På skipsverftene i Svelvik var det behov for mangt slags trevirke. Skoger som inneholdt dette var vanlig forekommende i tidligere tider, da skogene den gang fikk vokse slik den selv ville. Man tok ut enkelte trær her og der etter hva man skulle bruke materialet til. Det var treets spesielle former og egenskaper, om det var rett eller krumt, om det hadde vokst langsomt eller hurtig, om det hadde greiner eller røtter med en vinkel og tykkelse, som avgjorde hva det skulle brukes til. Her kunne man så hente krumvokste trevirke til skipsknær. Ved å bruke slike sjølgrodde emner, kunne man få stor styrke også i deler som var relativt spinkle.

Masteskoger
Det var også gårder som hadde skog hvor de kunne legge vekt på å la visse skogteiger brukes spesielt til å „ale“ frem trær der man fikk særlig velegnede emner og kroker til båtbygging. Mastedalen forekommer som navn på en dal i skogen ovenfor Hella, og forteller oss at her har det vokst skog med egenskaper som gjorde den særlig egnet til master til seilskutene. Når briggen Anton ble bygd ved Søndre Svanevann, var det nok mest fordi det var her som byggherre og gårdbruker Petter Hansen Knem eide en skogstrekning, og det er ikke usannsynlig at han hadde påvirket skogen med tanke på sitt spesielle byggeprosjekt. Eikestokker var særlig etterspurt trevirke i skipsbyggingen, og dette førte til at eika fikk vokse nær sagt overalt hvor det var forhold til det, også i innmarka.

Bark til vedlikehold av seil
Det meste av treet kunne utnyttes i forbindelse med skipsvirksomheten. Til og med barken fra trærne kunne man utnytte i forbindelse med seilene. Barking av seil var et arbeid som var typisk for kysten. I store laggede barkekar la en seilene. Barken var tatt av løvtrær og ble knust i småstykker med klubbe og kokt i låg i store barkekjeler.

Tjærebrenning
Skipsbyggeriene hadde stort behov for tjære og bek. Dette brukte man til bl.a. behandling av treverket i skipsskrogene. Fra tjæra utvant man bek. Koking av bek skjedde i særskilt innrettede kokehus eller bekhus på skipsverftene. Tjæra utvant man i såkalte tjæregraver eller tjæremiler på skogen. Den ble utvunnet ved at man brant tyrived uten tilgang til oksygen, slik at innholdet av tjære samlet seg i bunnen av grava eller mila, hvorfra den kunne tappes ut gjennom et rør. Tyrived fikk man fra furutrær som hadde blitt angrepet av en særskilt sopp som forårsaket dannelse av denne spesielle veden. Navnet Tjæregravåsen er et minne om denne virksomheten.
Også inne ved Blindevannet, ved Klokkertjern på Storås og på Bollstein skal det ha levd mennesker som drev med tjærebrenning. I amtmannens beretning fra 1835 går det fram at Thomas Blindevannet produserte åtte tønner tjære det året, og at det til dette gikk med ni favner tyrived og seksten favner ved. Det skal fortsatt være mulig å se spor etter en gammel tjæreovn i nordenden av Blindevannet.

Prammer
På noen plasser i marka ble det bygget prammer. Minnet om denne virksomheten lever i dag videre gjennom en egen båttype som har fått betegnelsen Holmsbuprammen. På Høyensetra ble det bygget prammer på låven, sannsynligvis fra før 1812, da husmann og båtbygger Even Knudsen kjøpte Høyensetra. Tømmeret ble skåret til planker på en sagbenk som stod inne ved Evenstøa i Blindevann. Herfra ble det fraktet over skogen til Høyensetra. I 1850-årene ble det bygget prammer og jakteprammer av håndskåret pramvirke inne ved Blindevannet. Dette ble fraktet ned til bygda over Fokslemyr på vinterstid og solgt. Prammen var et vanlig fremkomstmiddel for folk i Svelvik.

Teljer og sagbenker
Mange steder på skogen er det steder som har fått navn etter den bearbeiding av trevirke som har funnet sted der. Man har både benyttet økser og sager til slik bearbeiding, hvilket navn som Sagbenkroa i Mastedalen og Ådnetelja på Høgås vitner om. På åsen ved Salavann stod i henhold til Strømms historie en sagbenk hvor man i 1840-50 årene skar skipsplanker av trær som vokste i området, og ved ei myr nord på Høgås forteller navnet Ådnetelja om at det en gang i tiden har vært tilvirket trevirke her.

Mauring av
seilskuter

Maurtuene i skogen kom også til anvendelse i seilskutetiden. I Svelviks historie omtales Olaves Juve som leverandør av sekker med maurtue til losene i Svelvik, som holdt et lite lager av dette. På denne tiden var det vanlig at seilskutene, som var bygd av tre, var utsatt for vannlekkasjer. Sjøvannet vasket ut oljen i treverket, og når båtene ble liggende uten last, krøp treverket over vannlinja sammen, og det oppsto sprekker i skjøtene. For å bøte på dette kunne man enten foreta kjølhaling og kalfatring av fartøyet, eller som en midlertidig løsning kunne man maure det.
Mauring av et skip kunne man gjøre mens skipet var på vannet, uavhengig av kjølhalingskraner. Fremgangsmåten var å ta for eksempel en pøs med maurtueboss, og rigge til med to tau for å trekke pøsen under skroget i området hvor lekkasjen var. Når man fikk tømt innholdet av pøsen under vann, ble barnålene suget inn i sprekkene med vannet. Når barnålene la seg i sprekkene, svellet disse ut og tettet lekkasjen.
I Svelviks historie kan vi også lese at det å maure i havnene de kom til var meget alminnelig for å holde skutene tette. Skulle de f.eks. en tur over Nordsjøen til London, måtte de ha med mange sekker maurtue, fortalte en gammel tømmermann. Det fortelles om skuta Jenny, fullastet med kull fra Sunderland, at den holdt det gående ved pumpene til de kom oppunder Lindesnes, hvor de måtte ro i land for å lete etter maurtuer.
Forhåpentligvis vil mer kjennskap til Svelviks spennende historie kunne bidra til at mange vil ønske å søke mer kunnskap om denne historien, og kanskje vil mange oppleve at vi har en felles historie som vi kan være stolte av og som kanskje vil bidra til at vi vil se på Svelvik og omgivelsene med nye øyne.

Kilder:
Vår gamle kystkultur av Svein Molaug, Dreyer forlag
Svelviks og Strømms historie av S.L. Eier
Artikkelen om Briggen Anton, gjengitt i Svelviksposten 2.februar 2012, av Per Høylie.
Wikipedia

Kommentarer til denne saken