Svelvikstrømmen gjennom tidene - et tilbakeblikk på dengang da...

STRØMMEN FØR I TIDEN: Svelvikstrømmen - fotografert i 1954. Bildet er utlånt fra Svelvik Museum.

STRØMMEN FØR I TIDEN: Svelvikstrømmen - fotografert i 1954. Bildet er utlånt fra Svelvik Museum.

Av
Artikkelen er over 8 år gammel

Thor Arne Berg har sendt lokalavisa denne historien om Svelvikstrømmen. Len deg tilbake og les.

DEL

Den sterke strømmen i Svelvikstrømmen skyldes to forhold. Tidevannet og vannet som renner ut gjennom Drammensvassdraget.

Reguleringer i Drammensvassdraget opp gjennom tidene har imidlertid bidratt til å redusere vannmengdene gjennom strømmen ved flomtider.

Før man startet å etablere forbygninger langs breddene av Svelvikstrømmen, var det løse sand- og grusmasser langs breddene som strømmen passerte gjennom.

Disse var svært utsatt for strømmens gravende krefter, med utrasinger i strømmen som resultat. Særlig ved flomtider var dette et stort problem, og trær og kratt forsvant i strømmen. Det ble tidlig nødvendig å gjøre noe for å hindre denne pågående erosjonen.

Tiltak som kunne avhjelpe dette var mudring av strømløpet og fôrbygning av breddene med steinsettinger og pæleverk.

MUDRING OG
REGULERING


Før løpet ble bearbeidet ved mudring og steinsetting av breddene, skulle vannmengder fra et uregulert Drammensvassdrag, passere gjennom et strømløp med atskillig mindre tverrsnitt enn i dag.

Dette medførte at vannet måtte passere med høyere hastighet enn i dag, for ikke å stues opp inne i fjorden. Jens Kraft skriver i sin Norgesbeskrivelse fra 1822 at det hendte at vannet sto med en bakke på 3-4 fots høydeforskjell fra overflaten ved strømmens begynnelse til fjordens overflate 1200 alen lenger ute.

Svelvikstrømmen i vår tid, med sitt økte tverrsnitt etter mange mudringer, er derfor betydelig temmet i forhold til tidligere tiders kraft og villskap.

"Dette steds loser har den største strøm og de frykteligste farvann omkring å befare her i nærheten" skrev losoldermannen i Svelvik en gang på 1800-tallet. I 1745 forteller sognepresten at store skip undertiden hadde måttet vente i opptil seks uker på å kunne passere strømmen under særskilt ugunstige forhold.


DYBDEN VIKTIG

Dybden i skipsløpet i Svelvikstrømmen har opp gjennom tidene vært av stor betydning for trafikken gjennom her. Helt siden før vikingtiden har vannveien gjennom Drammensfjorden vært den viktigste ferdselsåra for reisende mellom landet på vestsiden av Oslofjorden og de rike jordbruksområdene på Ringerike og Hadeland.

I sagalitteraturen fortelles det at skipene til vikingene måtte slepes opp gjennom Svelvikstrømmen, og at det hendte at skip grunnstøtte her.


HOLLENDERNE


På 1600-tallet var trafikken av utenlandske skip, særlig hollandske som kom til områdene ved Drammensfjorden for å hente trelast blitt stor. Hollenderne begynte selv å ordne med tiltak for å lette skipstrafikken gjennom strømmen.

I 1620 reiste de et signalapparat på Hurumlandet. Ved hjelp av flagg skulle dette fortelle de sjøfarende om strømmen gikk ut eller inn. Tiltakene som ble iverksatt var imidlertid ikke tilstrekkelige, for i 1650 sank det hollandske orlogsskipet Archen i Svelvikstrømmen, etter å ha grunnstøtt, slik at bare mastene stakk opp over vannet.

STEINER
SKAPTE HINDER


Strømmen var på denne tid full av store steiner, og ei stor steinhelle lå på tvers av løpet og dannet en terskel som representerte et hinder for dyptgående skip som skulle passere. De dyptgående skipene måtte losse en del av lasta si for å kunne passere terskelen.

Skip som gikk i ballast, slapp ofte ballasten sin før de skulle passere strømmen. Dette medførte en oppgrunning av inn- og utløpet til strømmen som etter hvert nødvendiggjorde å kreve at ballast skulle slippes på særskilt anviste ballastplasser.

Utenfor Saltskjær og ved Svelvikkodden ble det opprettet slike områder som ble merket med såkalte ballasttegn.

Artikkeltags