Gå til sidens hovedinnhold

Stem Nei!

Artikkelen er over 5 år gammel

Stem «Nei» hvis du blir oppringt, hvis du vil ha lokalt – og nasjonalt sjølstyre og demokrati.

Sammenslåing

Stem Nei!

Stem «Nei» hvis du blir oppringt, hvis du vil ha lokalt – og nasjonalt sjølstyre og demokrati.

«Nasjonalstaten som styringsredskap er blitt mindre relevant», skrev Kristin Clemet i en artikkel om globalisering i 1998. Videre skrev hun at det verken er «ønskelig eller realistisk med nasjonalstaten og nasjonalstatlige virkemidler». Hun var derfor «på leting etter nye styringsredskaper og -arenaer». «Nasjonalstaten er tross alt ikke en del av skaperverket, men en måte å organisere samfunnet og menneskene på» skrev Clemet – altså fire år etter siste folkeavstemning, da Norge for 2. gang sa nei til EU og overnasjonal styring.

Og det er lite som tyder på at det gjenstridige norske folket, som fremdeles insisterer på å feire sin nasjonaldag, selvstendighet, grunnlov og unionsoppløsning – samt er mer ihuga EU-motstandere enn noensinne på meningsmålinger (80% mot), deler Høyre-politikeren Clemets ønske om oppløsning av nasjonalstaten Norge.

EU-tilhengerne i Høyre og Arbeiderpartiet er imidlertid vel så gjenstridige som folkeflertallet, og har arbeidet videre for overnasjonal styring – uten mandat fra folket. En overnasjonal styringsmodell har blitt innført i Norge – over hodet på befolkningen – uten folkeavstemning.. Gjennom EØS-avtalen ga vi fra oss nasjonal bestemmelsesrett over lover og regler.

Og i EU-kommisjonen har man nå tatt et nytt stort skritt i retning av total overstyring av demokratisk valgte nasjonalforsamlinger og vedtatt at innen 2025 skal alle landene være del av en monetær union. Det betyr at det enkelte land helt mister styringsretten over sin egen økonomi. Så hvis EU-kommisjonen får det som de vil, skal de nasjonale parlamentene i EU-landene fra og med 2025 ikke lenger bestemme over sine egne lands budsjetter. Det er mindre makt enn et kommunestyre har i dag.

Ingen av de fem presidentene i kommisjonen har noe demokratisk mandat bak seg. De har ikke vært nødt til å presentere sin politikk for europeiske velgere og blitt prøvd av velgere i valg.

Det aller viktigste argumentet for å svare «Nei» hvis du blir oppringt er derfor det demokratiske. En storstilt sammenslåing av kommuner vil endre samfunnet så grunnleggende at saken burde være et hovedtema i valgkampen foran kommunevalget. Det var det ikke og våre lokalpolitikere sa på folkemøtet forrige mandag at de bevisst hadde valgt det bort som tema for ikke å skape konflikter. Et merkelig syn på demokrati.

Winston Churchill sa: «Kritikk er muligens ikke behagelig, men den er nødvendig. Den oppfyller samme funksjon som smerte i det menneskelige legeme; den varsler om en usunn tilstand».

Fra politikerne ble det servert mange store ord og visjoner om hva vi kan forvente av en sammenslåing med den større «robuste» kommunen Drammen. Men i stedet for alle salgsargumentene for hva Svelvik både kan tilby og ønske seg, burde Drammens eget budsjett, kommunal- og økonomiplan vært lagt fram og studert nøye, for disse dokumenterer på ingen måte noen «robust» økonomi.

Følgende opplysninger er hentet fra Drammens kommuneplaner:

Drammen kommune har store utfordringer. Kommunen har relativt lav skatteinngang og er ingen rik kommune. Andelen lavinntektsfamilier er høyere i Drammen enn i sammenliknbare kommuner. Om lag 27 prosent av Drammens nesten 70 000 innbyggere har innvandrerbakgrunn. Andelen med innvandrerbakgrunn er forventet å øke til nærmere 36 prosent i 2020. I Drammen bor det barn med levekårsutfordringer og dårlige norskkunnskaper i de fleste bydeler. Hvert tredje barn i aldersgruppen 0-17 år, har innvandrerbakgrunn, og byen har dessuten en relativt høy andel barn med undersøkelser og tiltak fra barnevernet sett i forhold til andre store bykommuner.

Våre lokalpolitikere har derfor ikke belegg for å si at Svelvik vil få bedre økonomi om vi blir en del av Drammen. Heller ikke kan de garantere at vi slipper eiendomsskatt framover. Med så store utfordringer som Drammen selv sier de har, kan ingen garantere for hvordan behovene skal dekkes.

Drammen bevilger tredje minst til skole av alle landets kommuner, og de var i 2015 nødt til å ta private aktører i bruk i eldreomsorgen. Samme aktører som landets kommuner har vært nødt til å ta i bruk for å dekke behov for asylmottak. Aktører som har blitt milliardærer på velferdstjenester, med sugerør i stats- og kommunekasse og med påfølgende skatteflukt til skatteparadis.

Svelviks ordfører svarte mandag på innvending om at Drammen har større gjeld pr. innbygger, med at Drammen bare kunne selge sin andel av kraftselskapet EB. Noen vil vel mene at det er kortsiktig og dårlig løsning å selge ut «arvesølvet»; å si fra seg eierskap og forvaltning av både produksjon og distribusjon av elektrisk kraft i Buskerud

Og påstanden om at det er bedre tjenester i store enn i små kommuner er heller ikke dokumentert. Tvert imot; undersøkelser viser at innbyggerne er mest fornøyde med tjenestene i de mindre kommunene.

Argumentene for større fagmiljøer og at små kommuner sliter med mangel på fagfolk er også motbevist. Ved behov for mer ekspertise har kommunene løst det med interkommunalt samarbeid. Det er likelig fordelt uansett kommunestørrelse. Jo større kommuner, desto mer administrativ styring og storstilt bruk av dyre konsulenter. Eksempelvis brukte ordføreren i Bergen 800.000 på hjelp til å skrive talene sine.

Et mål på folks deltagelse og påvirkning, det vil si demokrati, er valgdeltagelsen ved kommunevalg. Forskning viser at valgdeltagelsen som regel er størst i mindre kommuner, og der retter også flere velgere på valglistene.

Det er også relativt flere som deltar i de politiske prosessene i mindre kommuner; det gjelder i både kommunestyret og ulike utvalg for tjenesteområder; som oppvekst og kultur, helse og sosial, teknikk og miljø. I tillegg er det ulike råd til politikernes hjelp innen viktige saksområder som eldreråd, råd for funksjonshemmede med flere. På disse feltene er lokal tilhørighet og kjennskap særdeles viktig.

Det er vanlig å påstå at større kommuner gir lavere kostnader og bedre kvalitet på kommunale tjenester, mindre byråkrati og bedre folkestyre. Det vi vet indikerer det motsatte. Undersøkelser av de senere års sammenslåinger i Norge viser ingen besparelser verdt å nevne. Den store danske kommunereformen i 2007 reduserte antall kommuner fra 273 til 98. Forventningene om besparelser er ikke innfridd. På kort sikt ga sammenslåingene ekstrakostnader.

Publikum i salen mandag ble fra politikerpanelet takket for oppmøtet og engasjementet. Et retorisk spørsmål tilbake fra salen var: «Har vi sluppet til før, da?»

Etter min mening burde vi i en skikkelig demokratisk prosess både vært involvert og engasjert i en så viktig sak lenge før. Kanskje på tide med et reelt folkemøte?

Hilde Midtstue

Kommentarer til denne saken