Løsningen er definitivt ikke å gjøre indrefileten; våre kystnære områder om til et industri- eller havneområde.

Jon Faret fikk nok da han hørte om Svelvik kommunes vedtak i Tømmerhavn-saken.

Jon Faret fikk nok da han hørte om Svelvik kommunes vedtak i Tømmerhavn-saken. Foto:

Av
Artikkelen er over 1 år gammel

Nå vil man øke antall trailere på veien? Det er intet mindre enn skammelig uansvarlig, skriver Jon Faret om Tømmerhavn-saken.

DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Man leser vantro at man i vårt kommunestyre diskuterer muligheten for å legge en havnevirksomhet som innebærer en ekstrem økning av tungtransport til bynære områder, langs en vei av førkrigsstandard.

Noen «drømmer om» å henføre byen til fordums storhet som «havneby» og derved ta belastninger som Drammen og Lier kommune, forståelig nok, ikke er villige til å påta seg. Samtidig underspiller man at det som skal skipes, skal til og fra havnen, selv om det riktignok under behandlingen tilføyes som «en betingelse» at man gjør noe med Svelvikveien.

Få tror vel at denne saken magisk skal løse Svelviks største problem; kommunikasjoner.

LES BAKGRUNNEN FOR SAKEN:

Arbeiderpartiet er riktignok betenkte, under henvisning til «miljøet». Som om noen ekstra trailere skulle påvirke miljøet, eller for den saks skyld klimaet.

Noen ganger er rikspolitikernes hakk i plata ikke mulig å overføre til lokalpolitikken som et særlig vektig argument, som i denne saken.

Det eneste miljøet som påvirkes av Svelvikveien må være førermiljøet, i form av uutholdelige g-belastninger gjennom svinger, hull og telehiv, eller unnamanøvrer i hårnålssvinger fordi veien knapt nok har plass til motgående trafikk.

Hovedattraksjonen ved Gipsfabrikken forsvant riktignok i høst, da den utrolige fartsdumpen mange daglig har «gledet seg» over forsvant etter årviss spenning over om forstillingen holder til våren.

Så til det sentrale punkt i mine betraktninger. Svelviks største problem er kommunikasjoner. Vi har mistet vår lensmann, vår ambulanse, vår ekspress-buss, og har knapt nok bussforbindelse igjen. Vi innehar den tvilsomme rekorden av å ha Norges korteste fergestrekning, og der den ender Norges smaleste og mest fartsdump-intensive veistrekning i veinettet. Vi har tvilsom dekning av Riks-TV, og en DAB-forbindelse man mange steder bare kan drømme om.

LES OGSÅ: Beboerne langs Svelvikveien: – Vi lever med hjertet i halsen

For å legge sarkasmen til side, Svelvik er Norges nordligste sørlandsidyll, men den er utilgjengelig. Kommunikasjon er det viktigste våre politikere kan beskjeftige seg med, og det sentrale punkt for befolkningsvekst i vår flotte by. Det er sentralt for tilflytning av barnefamilier, og yrkesaktive ressurssterke mennesker som kan gi optimisme og skatteinngang.

Løsningen er definitivt ikke å gjøre indrefileten; våre kystnære områder om til et industri- eller havneområde. Det tilhører 50- tallet. Det eneste fornuftige er å gjøre disse områdene om til attraktive boområder, og samtidig sanere gammel industri og utiltalende betongområder.

Så, Svelviks politikere, dere som nettopp har gjort deres hoser grønne i Drammen og Vikens lokallag under nominasjonsprosessene til høstens valg. Husk hvor dere nomineres fra. Husk professor Janne Haaland Matlarys ord, om at politikeres fremste ansvar er å ivareta egen befolknings interesser. I dette tilfellet Svelviks befolknings underdekte behov for tidsriktige kommunikasjoner.

Svelviks fremste interesse, slik jeg ser det, og den fremste forutsetning for å forvandles fra et slumrende, glemt og isolert, halv-depressivt tettsted, til en attraktiv og ressurssterk by, er en ny hovedvei til Drammen.

Videre er det på tide å få en broforbindelse over Drammensfjorden. Selv den minste avkrok på Vestlandet eller den minste øy i Finnmark har fått til det. Og de ligger ikke 70 km fra Oslo.

LES OGSÅ: Her er det en holdeplass, men skuret forsvant i fjorden: – Bussene kjører rett forbi

Våre politikere, både de lokale og de øvrige, må gjennom mange årtier ha sovet godt, eller totalt manglet visjoner.

Det er vanskelig å se hvordan et så sentralt problem for en by med 6000 innbyggere har manglet fokus, og enda vanskeligere å forstå at intet har skjedd, på tross av de månedlige front-mot-front kollisjoner de siste årene, stort sett på den bedre halvdel av veien, i Vestfold. Og nå vil man øke antall trailere på veien? Det er intet mindre enn skammelig uansvarlig.

I en tid der Svelvikveien er viktigere enn noensinne, og det eneste praktiske alternativet for de aller fleste nettopp er privatbilen, har de fleste av våre politikere stemt for, eller passivt akseptert, å lukke oss ute fra vårt fremtidige kommunesentrum; Drammen. Nettopp der alle de tingene som er nedlagt i Svelvik, som nå skal betjene oss, befinner seg.

De vil altså la oss betale for andres nye kommunikasjonsløsninger og veier, ved et aggressivt bompengeregime. Intet tyder på at det vi skal betale for, kommer Svelviks befolkning til gode med det første.

Personlig ser jeg liten nytte av at vi betaler for at Drammens befolkning sykler på de prosjekterte sykkelstier og kommer smidig frem i nye bussfelt, mens Svelviks befolkning stort sett er henvist til en risikabel og forhistorisk vei, med tilhørende ubehag. Buss som praktisk løsning kan vi se langt etter.

Poenget er å få folk til å bo i Svelvik, for å få opp skatteinngangen. Noen arbeidsplasser fra eller til er positivt, men ikke så viktig som bosetting. Å låse oss fast bak en bomring med en veistandard som til forveksling ligner et dagopphold på Tusenfryd, attpå til med uakseptabel daglig risiko, er visjonsløst, undergravende og representerer en håpløs og nedbyggende politikk.

Så derfor folkens, skal jeg sette meg grundig inn i hva de ulike partier kan bidra med for å forbedre denne byens kommunikasjonsløsninger før høstens valg, og utfordre alle jeg ser på ulike stands. Det synes jeg også dere bør gjøre. Hold de politikere som nå aspirerer til Drammens og Vikens ulike partilag til varmen, eller veien, på dette området, fordi det er den enkeltsak som etter mitt syn har størst betydning for Svelviks fremtid.

Ikke la dem glemme hvor de kommer fra når dere står med stemmeseddelen i hånden.

Artikkeltags