Gunnar Helgerud (66) går inn i produksjonslokalet til Svelvik Produkter. Her har man gått mange ganger siden han tok over ledelsen i 2001. Men i mars neste år går han inn dørene for siste gang som daglig leder. Da skal han nemlig slutte seg til pensjonistenes rekker. Allerede harutlysningen etter arvtakeren hans dukket opp blant jobbutlysningene. Jeg har planlagt lenge at jeg kan pensjonere meg når jeg er 67. Jeg mener vel egentlig at jeg fortjener det, sier Gunnar og ler en dyp og rungende latter.

Det blir en helt annen hverdag. Gunnar har jobbet hos Svelvik Produkter siden 2001, og har aldri vært den store jobbskifteren. Før det jobbet han nemlig med produksjon hos Norgips, og lagde så bygningselementer hos MultiElement. Han kan ikke huske å ha tatt en eneste sykedag siden 1972.

– Jeg har vært to ganger sengeliggende, men da var det midt i en helg og en ferie. Jeg har vært vanvittig heldig, og alltid satt høyt det å kunne gå på jobb, erkjenner Gunnar.

Selv om han trivdes med å holde kontroll på tallene, var det i koordinering med folk på byggeplassene og prat med kunder at han blomstret. Da tilbudet om å jobbe enda tettere med mennesker i Svelvik Produkter kom, var det derfor vanskelig å takke nei.

– Tidligere ordfører Bjørn Andersen gikk ut med en oppfordring om å søke på jobben, forteller han.

 

Da Gunnar begynte i jobben var Svelvik Produkter vesentlig mindre, og besto av tre arbeidsledere og femten ansatte på varig tilrettelagt arbeid. De var den eneste bedriften i Norge som produserte solarier, og fra 1992–2002 lagde de hele 2.200 stykker.

Siden første dag hos vekst- og attføringsbedriften har Gunnars førsteprioritet vært å få de ansatte til å trives, og være stolte av jobben hos Svelvik Produkter. Sommerfest på småbruket hans i Nesbygda og årlige turer med alle de ansatte har blitt tradisjoner gjennom årenes løp.

På spørsmål om hvilke situasjoner som gjør at han verdsetter jobben sin blir Gunnar tankefull. Han har hatt mange gode øyeblikk med menneskene på jobb.

– Vi har de siste 10 årene hatt et tilbud til elever med begrensede læreevner. Denne gruppen er de siste som blir valgt til læringsplasser. Istedenfor at de går fire år på VGS, som de har krav på, går de heller to år, og to år som lærekandidater hos oss. Ved å gi folk mulighet til å gjøre nytte for seg og være stolte over jobben de gjør får de et annet syn på verden. Når vi ser hva som skjer med livskvaliteten deres når de har noe å gå til, det er det som varmer.

– Hva har du lært underveis?

– Åh, jeg har lært mye underveis. Men det er kanskje ydmykheten, troen på at mennesker er mer enn det man ser, og det å ikke gi folk opp som sitter igjen.

 

Men å ha nærkontakt med folk som er annerledes, har også gjort Gunnar forbanna og frustrert over et samfunn han mener står i fare for å bli enda mer beinhardt.

– Mange mangler respekt for at folk er forskjellige. Derfor blir jeg spesielt frustrert over det som skjer i politikken for tiden. De er for opptatt av skittkasting på hverandre og har for lav prioritering på folk som ikke får muligheter i arbeidslivet av forskjellige årsaker. Alle skulle fått mulighet til på oppleve gleden i å ha et arbeid å gå til, sier Gunnar.

Selv om Gunnars engasjement og hjerte for jobben er synlig fra mil unna, ser han fram til pensjonisttilværelsen.

– Vi eier et småbruk som fungerte som skole i Nesbygda fram til 1961. Der er det stadig noen oppgaver. Jeg har også seks barnebarn, der fire barn er under fire år, så det kan hende de tre døtrene våre trenger litt bistand der.

Men det blir ikke bare barnepass og husarbeid på Gunnar fremover. Han er glad i reising og geografi, og er typen som heller bruker himmelen til å se hvor han er, i stedet for å spørre forbipasserende om retningen.

– Det blir spennende å kunne reise uten å måtte sjekke om jeg har et møte eller en avtale på jobb. Nå kan vi også reise utenfor tiden andre reiser, sier Gunnar entusiastisk.

Men først venter et siste år med jobbing og leting etter en etterfølger.